comatose

Jeg er så forbanna på meg selv om dagen, at det ikke er noe gøy mer engang.
Jeg liker ikke Desember, denne måneden har noe så negativt i seg at jeg føler meg dratt tilbake i tid, å det er ikke greit. Jeg sliter med å sove - igjen, å det er heller ikke greit. Selve dagen går ok, men kveldene og nettene... det er hardt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg faktisk orker å takle det her med tårer og krampegråt. For det er ikke greit, det er ikke greit å ha det sånn her. Å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg føler ingenting om dagen, å vis jeg i det hele tatt føler noe - så er det ingen gode følelser. Kanskje det er derfor jeg er så vanvitig usikker om dagen, usikker på hva jeg vil. Jeg vet ikke. Jeg er sliten, å det værste med det hele er at jeg ønsker meg tilbake til i fjord. Jeg orker ikke ansvar, jeg orker ikke forventninger, jeg orker ikke.

Jeg er sliten - utslitt.
Å jeg skulle bare ønske jeg viste hvordan jeg kunne takle det her - på en fortsatt grei måte.

(bilde funnet på nette)

Lenge siden sist, men det er i utgangspunkte ikke poenget.

Jeg har fått meg kjærste - eller det er jo en stund sidne nå. Det har vært de fineste månedene jeg i det hele tatt kan huske. Jeg har hatt det så utrolig fint.

Jeg er usikker, på hva jeg vil her i livet. Om jeg vil det ene eller det andre. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg blir så oppgitt. Jeg følte en trygghet, som jeg fikk fra min kjære... men nå, nå er jeg mest redd. Jeg blir skremt. Å jeg vet ikke hva jeg vil. Ikke bare på grunn av det, men, det er ikke bare bare her om dagen. Alt er så komplisert.

Jeg er usikker, og jeg vet ikke hva jeg vil!

Det går ikke bra.
MYE har skjedd siden sist jeg skrev på denne bloggen. På impuls prøvde jeg å ta livet av meg, men jeg forsto fort at kroppen ikke tålte det, den reagerte med brekninger. Jeg ble kjørt på sykehus akuttmottak - medisinsk avd - psyk. akuttmottak - hjem. 1 1/2 døgn var det som skulle til, før jeg igjen var ute på fri hånd. Det går ikke - å har ikke - gått en dag uten at jeg har tenkt på det å ta livet av meg. Det er ett kapittel for seg selv.

(bilde fortsetter under teksten)


Jeg er fortsatt likedan. Jeg har problemer med å ha kontakt med verden. Jeg har en på-utsiden-av-meg-selv følelse, hele tiden. Jeg har gått opp i vekt de siste måndene, å det tar knekken på meg, for jeg orker ikke trene, jeg har ikke energi nok!

Jeg har hatt problemer med og puste. Å jeg holder meg fortsatt fast i at NEI jeg har IKKE angst. Hele verden er... borte. Jeg har skade trang til de tusen. Jeg skulle ønske jeg var ett annet sted, for dette tar knekken på meg.

Dagene er utrolig tunge om dagen. Jeg vet ikke hvorfor de er så tunge, akkurat nå. Det er kaos i hode, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg begyner å få problemer med impulser, i alle fall begyner jeg å bli redd for å miste kontrollen.

jeg savner de hjelpsome ordene. du hjalp meg mer en noen annen. jeg stolte på deg, jeg stoler fortsatt på deg, de er de andre jeg ikke stoler på. du sa "Jeg, s og l er her for og hjelpe deg" jeg trodde på deg, hvorfor skulle jeg ikk det, du var den første jeg noen gang på så mange år hadde virkelig tilitt til, jeg stolte på deg mer en noen annen, du viste det, alle viste det. likevel valgte noen og ta deg bort fra teamet mitt. dere kom med mange "unskyldninger" for det, åja, kanskje det var noe i de, men alikvel tror jeg mest av sanheten ligger i at dere trodde jeg hadde knytta meg for mye til deg. å det gjør egentlig vondt, for vis det var så, så kunne dere sakt det, uansett kunne jeg fortalt at det ikke var sant. dere løy, dere sa at du mest sansynligvis kom tilbake etter noen få måneder. men jeg skal fortelle deg en ting, jeg er 18 nå, dere holder mer eller mindre på, så og si nesten bokstavlitalt kaste meg ut av dørene, å jeg har enda ikke hørt noe om at du kommer tilbake. jeg stoler ikke på noen av de andre mer, å jeg har ikke gjort det på aldri så lenge.

men, kjære X jeg klarer meg fint. jeg var ikke så knyttet til deg som de sikkert var redde for. greit jeg ble forbanna først, men er det rart? jeg stolte på deg, jeg hadde lært meg og stole på de andre. jeg trodde dere ville mitt eget beste. men jeg tok feil. for det gjorde bare alt mye mer komplisert. å det og "få nye øyne på saken" bytt ut alle og ikke bare 1!
å dere andre tror jeg skal stole på dere? ikke faen. jeg er glad jeg snart er ute av det dritt systemet deres. for hva måtte til for å bli tatt seriøst? jeg vet det, dere vet det, og dere er faen meg så naive at dere ikke tror det kommer til å skje igjen. gå å dø visse mennesker i bupa. å sånn forresten, hva skjer med å si at "du kan velge om du vil ha tilbude, om vi får det godkjent eller ikke. men jeg sender det alikevel." å så gir dere meg ikke valge? dere legger meg inn på tvang (av fler årsaker ja da, jo da) også flytter dere meg?
faen ta dere!

men alikevel, jeg er glad dere gjorde det, for der var det faktisk mennesker som var til hjelp og ville hjelpe. å jeg kommer aldri til å glemme de menneskene! for de betyr mye, alle som en! lenge leve avd. x å tusen takk for at dere ville hjelpe. hadde det ikke vært for dere, så hadde jeg aldri funnet noe håp. jeg sier ikke at jeg alltid kommer til å se håp i alle dager og at jeg aldri igjen vil være så på bånn som jeg var, men dere har i alle fall bevist for meg at det går. dere gav meg ett spark bak, bare for å bevise at jeg kunne klare det. dere tok tak der hvor de andre sviktet. tusen takk.

jeg har en angst diagnose. jeg husker ikke hvordan angst type det var, men jeg skal prøve å finne ut av det. venter fortsatt på epekrisen fra utredningen, og håper den kommer snart. jeg hadde aldri i mitt 18 år gamle liv trod jeg skulle få en angst diagnose, å jeg er nok ikke helt der at jeg klarer og akseptere det. det er sårt. jeg syntes selv ikke det passer. angst og depresjon, nei takk, det er ikke meg, det passer ikke! det er frustrerende.

jeg er livredd for buss, tog, fly. jeg er redd for mennesker. jeg er redd for ofentlig steder. jeg er redd for fryktelig mye. men angst? nei jeg syntes ikke det er lett og akseptere, å jeg håper det står litt utfylt i epekrisen om hvorfor de har satt den diagnosen.

jeg har ikke tenkt til å hverken skrive hva jeg heter eller hvor jeg kommer fra. å nei, jeg kommer ikke fra det stede det står jeg kommer fra. jeg kjemper en kamp om live og død hver eneste dag og desverre også selvskading, men egentlig så er det greit. jeg vil ikke si jeg angrer på noe av det jeg har gjort mot meg selv.